Hei! Jeg heter Simen og har vært så heldig å få ha praksis på min vanlige arbeidsplass, Senter for nukleærmedisin/PET ved Haukeland universitetssykehus, til daglig kalt PET-senteret. Her brukes avansert bildediagnostikk som PET/CT og PET/MR til å studere metabolske prosesser i kroppens celler og vev. Pasientene får injisert et radioaktivt legemiddel, et såkalt sporstoff, som samler seg der det er sykdomsaktivitet og gjør den synlig på bildene. Senteret har sin egen syklotron og produserer disse legemidlene selv, slik at hele kjeden fra produksjon av radioaktive isotoper til ferdige pasientbilder foregår under samme tak.

Til daglig jobber jeg som syklotronoperatør og produserer den radioaktive isotopen fluor-18 (¹⁸F), som videre brukes til å lage radiofarmaka til PET-undersøkelser. Dette må gjøres hver dag, fordi radiofarmaka har svært kort holdbarhet på grunn av den korte halveringstiden til de radioaktive isotopene. Det betyr også at jeg må være på jobb før alle andre, slik at legemiddelet er frigitt når den første pasienten kommer. Derfor er jeg som regel helt alene på senteret de første timene av dagen.

I praksisperioden skal jeg i tillegg gjennomføre et prosjekt der jeg ser på pasienter med nevroendokrine tumorer som behandles med peptidreseptor-radionuklideterapi (PRRT). I denne behandlingen får pasienten det radioaktive legemiddelet ¹⁷⁷Lu-DOTATATE. Legemiddelet binder seg til somatostatinreseptorer på overflaten av kreftcellene og tas opp i cellen, slik at cellen bestråles når lutetium-177 henfaller.

Nyrene er et risikoorgan ved denne behandlingen fordi legemiddelet skilles ut gjennom dem. For å holde kontroll på stråledosen til nyrene gjøres det doseberegninger basert på SPECT-bilder tatt med gammakamera i dagene etter behandlingen. De fleste pasientene får fire behandlingssykluser med omtrent åtte ukers mellomrom. I dag tas det bilder 1, 3–4 og 7 dager etter første behandling, mens det ved de tre siste syklusene bare tas ett SPECT-bilde, på dag 1. Bildene gjør det mulig å måle aktivitetskonsentrasjonen i nyrene over tid, slik at vi kan beregne hvor raskt den synker (effektiv halveringstid). For syklus 2–4 antar vi samme halveringstid som i første syklus, og ut fra dette kan nyredosen beregnes.

Prosjektet mitt går ut på å undersøke hvordan færre SPECT-undersøkelser ved første behandlingssyklus påvirker doseberegningene. Jeg skal altså se hva som skjer hvis jeg fjerner ett eller to av bildene. I praksis ville det bety at pasientene slipper ekstra oppmøter på sykehuset, og at sykehuset sparer ressurser på færre undersøkelser. Drømmeutfallet er selvsagt at vi klarer oss med bare ett bilde, men spørsmålet er hvordan det påvirker nøyaktigheten i beregningene, og dermed pasientsikkerheten i behandlingen. Så langt har jeg brukt tiden på å sette meg inn i behandlingen og planlegge hvordan prosjektet skal gjennomføres, og nå har jeg så vidt begynt på databehandlingen.

Jeg har også planlagt å være med på de andre delene av produksjonen: syntesen, som foregår på det sterile produksjonslaboratoriet, og kvalitetskontrollen, der vi sjekker at legemiddelet oppfyller kravene før det frigis. Det vil gi meg et mer helhetlig bilde av hvordan PET-radiofarmaka produseres.

Det som har vært mest annerledes enn hva jeg så for meg, er likevel Forskningsdagene. Jeg fikk være med på standen til Mohn Medical Imaging and Visualization Centre (MMIV), der vi fortalte barneskoleelever om hvordan kunstig intelligens brukes i medisinsk diagnostikk. Der prøvde vi å lære de at AI kan gjøre mye mer enn å hjelpe med leksene, den kan også oppdage svulster i hjernen! 

Praksisperioden gir meg et nytt perspektiv på PET-senteret og de ulike oppgavene som løses der. Siden jeg vanligvis er alene tidlig om morgenen, har det vært fint å bli bedre kjent med alt som skjer resten av dagen, og med mine kollegaer.