Hei igjen!
Nå er jeg straks ferdig med praksisperioden min hos NordicNeuroLab, som har vert en lærerik og spennende tid. Jeg har fått et innblikk i hvordan man går frem for å utvikle ny medisinsk teknologi og hvordan avansert MR-utstyr faktisk brukes i praksis.
I forrige innlegg skrev jeg om NNLs tre hovedsegmenter: Comfort Solution, intraoperativ MRI (iMRI) og funksjonell MRI (fMRI). Siden sist har jeg satt meg inn i hvordan hver MR-type fungerer og hvilke miljø de krever, for å bedre forstå hvordan de kan forbedres videre. Som tidligere nevnt har oppgaven min vært å undersøke behovet for nye MR-kompatible input-enheter, altså utstyr som gjør MR-undersøkelser enklere for både pasient og operatør.
For å få svar på dette har jeg har lest en rekke studier om input-enheter som allerede finnes, og om hva som forskes på. Dette har vert en tidkrevende prosess, men det har gitt meg verdifull innsikt om hvor forbedringspotensialet ligger for hver av de ulike modalitetene, og hvilke begrensninger man må ta hensyn til.
Videre har jeg faktisk vært så heldig at jeg har fått intervjue en radiograf fra Haukeland! Dette intervjuet var i henhold til Comfort-delen, og er det som har gitt meg desidert mest informasjon å bygge videre på. Innenfor dette området har jeg sett på om aktiv distraksjon, der pasienten deltar aktivt, kan gi bedre resultat enn dagens passive distraksjonsmetoder. Her kunne radiografen meddele at de på Haukeland var veldig fornøyd med LCD-skjermen fra NNL, og at de merker stor forskjell på både barn og voksne som tar MR-undersøkelser hos dem. Det er mye lettere å gjennomføre undersøkelser, spesielt på barn, da de ligger mye lengre i ro enn uten skjermen. De har også opplevd at behovet for å bruke narkose har gått betydelig ned. Radiografen kunne imidlertid ikke se behovet for en aktiv distraksjonsmetode, da dagens metoder fungerer utmerket, og da det nok ville ført til mer bevegelsesartefakter. Men han understreket også at dette bare er hans mening, og at andre radiografer vil mest sannsynlig ha andre tanker og meninger. Det er derfor det er viktig å intervjue så mange som mulig, dersom jeg skulle ha fortsatt med prosjektet. Planen var også å intervjue noen innenfor iMRI og fMRI også, men da de fleste innenfor disse feltene jobber i utlandet, har det vært vanskelig å få svar.
Gjennom dette arbeidet har jeg lært hvor viktig det er å først finne ut hvor behovet faktisk ligger før man prøver å utvikle en ny løsning eller et nytt produkt. Det er veldig lett å tenke at man har en god idé til et produkt, men uten å vite hvor behovet ligger så risikerer man å lage noe som ikke er behov for i det hele tatt. En annen ting jeg har lært er hvor viktig det er å snakke med mennesker som jobber med teknologien i praksis, fordi det er de som vet best hva som fungerer godt, og hva som kunne vært forbedret.
Jeg har ikke kommet frem til et konkret svar på oppgaven, men det var heller ikke målet med dette prosjektet. Målet har vært å forstå prosessen før produktutvikling, og det føler jeg at jeg har oppnådd. Jeg sitter igjen med en mye bedre forståelse for hvordan man går frem for å utvikle et nytt produkt, fra å identifisere behov, til å samle inn informasjon og evaluere muligheter. Alt i alt har praksisen hos NordicNeuroLab vært lærerik, og gitt meg et innblikk i hvordan teknologi, medisin og brukerbehov møtes i praksis.
